Kunne jeg gjort noe annerledes?

20150911_182009-1-1

Det er tidlig høstmorgen i 1998. Stedet er Sjursjøen og i stua på den lille hytta sitter åtte nervøse Tyrilielever som forbereder seg til å ta sin aller første dose metadon. Selv lederen for Tyrilihaugen Øyvin Aamot er spent. Vi er de heldige utvalgte.

Den første gruppen av kvinner og menn som skal starte med metadon etter at det ble godkjent til bruk i rusbehandling av norske myndigheter det samme året. Det ligger vanskelige avveininger til grunn for hver og en av oss. Mange års rusbruk og et utall av mislykkede behandlingsforsøk ligger bak.

Da jeg begynte med metadon i 1998 var det etter to og et halvt år med sterk motstand. Debatten raste blant fagfolk, politikere og brukere, og jeg ønsket og jobbet aktivt for at LAR skulle bli et tilbud til opiatavhengige i Norge. Men selv ville jeg ikke ha det. Ville ikke resignere! Da jeg etter lang tid valgte det bestemte jeg meg fort for at dette skulle innebære en mulighet – ikke en resignasjon!

Skål! Vi hever den lille plastflasken og drikker den røde safta sammen. Vi trappet opp over noen uker, jeg husker ikke hvor mange. For meg fungerte metadonen etter all forventning og få måneder etter flyttet jeg fra Tyrilihaugen og hjem til Bærum. Jeg var spent og forventningsfull. Og jeg følte meg klar for å møte verden. Nykter!

I Tyrilistiftelsen ble jeg sett og forstått. Gjennom de tre årene jeg tilbrakte der fikk jeg utløp for min store trang til å være aktiv, nysgjerrig og kreativ. Jeg fikk etablere mitt eget kontor for å realisere ideer i forhold til jobb. Jeg fikk prøve og feile. Når jeg sprakk rundt hver fjerde måned ble jeg «straffet» med mer av det som gjorde meg godt. Fantastiske fjellturer. Magiske båtturer. Jeg fikk følge Finnmarksløpet med buss og lavvo. Og kjenne på euforien ved å kjøre sitt eget hundespann en fullmånenatt i Folldal sammen med kjæresten. Vi reiste på busstur gjennom Europa, jeg ler fortsatt av alt det vanvittige og komiske som skjedde, en tur spekket av minnerike by-, natur- og kulturopplevelser. For ikke å snakke om de fire månedene jeg fikk være i Chile, også i regi av Tyrili, der jeg levde sammen med turistguider som jeg bodde hos og reiste sammen med fra Patagonia i syd til Santiago og Valparaiso i nord. Vi raftet i elver rundt i Chile, gikk turer, fisket, teltet, kjørte slalom i Andesfjellene og badet i varme kilder i Argentina. Helt fantastiske opplevelser som fylte alle mine tomrom med fryd og gammen, mestring og unikt sosialt samvær. Turen ble et vendepunkt i livet mitt og jeg mener selv det var under dette oppholdet jeg endret holdning og dermed status fra behandlingsresistent til levedyktig!

Vel hjemme i Bærum fikk jeg fantastisk oppfølging og drahjelp fra NAV (da A-etat) til å komme i gang med det nye livet mitt. Gjeldssanering, fire års utdannelse, omfattende tannbehandling og støtte til å etablere firmaet mitt REHABpiloten. Etter at jeg begynte å tjene penger fikk jeg Startlån til egen bolig. Alt sammen utrolig viktige elementer i en rehabiliteringsprosess.

Men det som til syvende og sist har gjort det mulig for meg å leve det livet jeg ønsker i alle disse årene er samarbeidet med min fastlege gjennom tjue år. Hennes skjønn og tillit har gitt meg det ubegrensede rommet og den fleksibiliteten som har vært nødvendig for å leve akkurat mitt liv. Jeg kan aldri få takket henne nok for det.

I dag har jeg møtt henne og fortalt at jeg har konvertert fra metadon til Subutex på egen hånd. At jeg ikke kunne avbryte det jeg hadde startet og var så motivert for. At det var en riktig avgjørelse å ta for akkurat meg. Hun forstår! Og jeg forstår henne. Hun vil fortsatt være min fastlege og jeg er superhappy for at alt har gått bra og at hun er den jeg skal fortsette å samarbeidet med i den videre prosessen ut av LAR.

Den uavklarte praksisen og store usikkerheten som råder rundt konvertering og avslutning av metadon/Subutex i Norge er et formidabelt systemproblem som skaper usikkerhet og problemer hos så vel brukere som fagfolk landet over.

Kunne jeg gjort noe annerledes? Burde jeg tatt andre valg?

Svaret er at det vet jeg ikke. Historien gir oss bare ett forsøk. Det er ikke mulig å gå tilbake og prøve på nytt. Historien forteller oss hvordan det gikk, aldri hvordan det kunne gått. Å spekulere i hva som ellers kunne skjedd er en bortkastet øvelse med hypotetiske svar.

Det jeg vet er at jeg har levd livet til fulle hver eneste dag gjennom de sytten årene jeg har brukt metadon! Jeg har ledd og grått av godt og vondt, sloss og kjempet, og til syvende fått den hjelpen som har vært nødvendig. Jeg eier min egen bolig, har god økonomi og en jobb jeg trives i. Jeg har vært skånet for bivirkninger, angst og nerver. Jeg er frisk som en fisk, har barn og barnebarn og en familie jeg elsker over alt på jord og mange gode, nære og ekstra nære venner.

Det er tidlig høstmorgen i 2015. Stedet er Sjursjøen. Jeg sitter i stua alene foran peisen og oppsummerer de siste dagene. Konverteringen fra metadon til Subutex er gjennomført og jeg føler meg fornøyd og klar for en ny dag. Livet er herlig. Jeg er klar for neste kapittel🙂

Lise