På vei til Tyrilihaugen!

tyrili

Det nærmer seg dagen da jeg skal reise tilbake til Tyrili for å avslutte behandlingen med metadon som jeg startet der for 17 år siden. Jeg skal innrømme at hjerte banker ekstra hardt når jeg tenker på det som nå skal skje.
Allikevel og når jeg setter det opp mot hvordan jeg opplevde og overlevde avrusningen før jeg dro til Tyrili i 1997 føler jeg meg trygg på at jeg kommer meg gjennom de to helvetesdagene medikamentbytte foregår.

I dag har jeg tatt et tilbakeblikk i gamle notater og blitt minnet om hvordan situasjonen var de aller siste dagene før jeg etter en flere måneder lang kamp endelig kunne dro til Tyrili i januar 1997;

På vei til Tyrili – 1997

Det nærmer seg midnatt! Over Oslofjorden og Mosseveien skinner fullmånen – romjulskvelden er kald og klar. Det er få biler på motorveien fra Holmlia mot Oslo sentrum. Jeg sitter i baksetet på en sølvgrå Norges-taxi med sansene i høyspenn mens jeg prøver å stenge ute frenetiske pakistanske rytmer sjåføren valgte etter noen fånyttes forsøk på å få i gang en kommunikasjon. To Seven-Eleven krus fylt til randen av heroin brenner mot brystet på innsiden av jakka. Endelig! Dette er den siste turen!

De siste måneders katt og mus lek med politiet har vært en alvorlig prøvelse for nervene. Det er intuisjonen som har reddet meg – gang på gang. Alltid en hårsbredd foran. Alltid på vakt. Skjerpede sanser – dag og natt. Sanser, intuisjon og kalde nerver.

Det enorme lysinfernoet som med ett åpenbarer seg treffer meg som et prosjektil i nervesystemet. På et hundredels sekund kjenner jeg kroppen lammes av sjokk. Lyden som fyller hodet mitt minner om det tynneste tannlegeboret på full styrke. Det hvitner for øynene. Det hvite lyset blandes med et inferno av blålys. Uniformer. Det kryr av purk! Det optimale marerittet åpenbarer seg foran meg der på Mosseveien.

Den eiendommelige, kjente og svimlende følelsen av sjokk og redsel griper momentant tak i brystet og holder det i et jernstramt grep. Inne i en klump skvises alle konsekvensene av å bli arrestert nå; den etterlengtede plassen på Tyrili, Stine, mutteren og fatteren, fengsel – alt svirrer rundt og samler seg i klumpen som vokser i mage og bryst. Etter noen sekunders berg og dalbane merker jeg endelig den like eiendommelige og kjente følelsen av iskald ro og kontroll sige inn i kroppen. Årelang rutine og erfaring griper inn – hodet klarner opp. Armer, skuldre og nakke følger etter. Jeg lar kroppen gli med i reaksjonen mens hjerteslagene avtar. Jernkloa slipper taket, kroppen slutter å skjelve. Jeg stikker hendene innenfor jakken og kjenner på de to Seven-Eleven krusene fylt til randen med heroin. Dopen kan gi meg 10 – 15 år i fengsel.

Politiet går fra bil til bil. Taxisjåføren demper musikken, ruller ned vinduet og en politikonstabel lyser inn. ”Beklager frue, dette tar ikke lang tid – vognkort og førerkort, takk”. Den unge politibetjenten lyser diskrè på meg med lommelykten før han tar imot sjåførens papirer. Få minutter senere nikker den pakistanske taxisjåføren til politibetjenten mens han ruller opp vinduet og begynner å manøvrere den sølvgrå taxien mellom køen av biler som er blitt stoppet. Jeg er igjen på veien mot Oslo sentrum, uberørt av til da Norges største trafikkontroll. I det de blå lysene forsvinner bak oss begynner kroppen å skjelve, hjertet banker som besatt – nervene nærmer seg bristepunktet. En etterreaksjon jeg kjenner svært godt. Det er ikke rent sjelden jeg har blitt stoppet av politiet som har utført razzia på både bilen min og meg. I stundens hete blir man kald og rolig. Etterpå kommer nervene i stormkast. Frem til nå har jeg klart å lure dem. Men det er ikke noe man kan ta for gitt. I det øyeblikket man undervurderer politiet har man tapt. Om fire dager starter et nytt kapittel i mitt begredelige liv!

———————————————-

Den grå Norges-taxien svinger inn i Huitfeldtsgate i Vika og stopper. Hjertet banker fortsatt heftig – hendene skjelver når jeg skal levere penger til sjåføren. Med vaktsomt blikk og et godt tak i hvert av de dyrebare Seven-Eleven krusene kommer jeg meg ut av taxien, og får låst meg inn i gangen. Jeg løper opp trappene til fjerde etasje, kommer meg inn døra og låser. Jeg er berget! Det var nære på! Jeg river av meg jakka og løper bort til vinduet. Hjertet banker som besatt. Alt ser normalt ut i den rolige gaten denne romjulsnatten. Klokken er over 01.00, fra bygårdsvinduene rundt skimtes tente julelys og konturene av festglade mennesker.

Jeg tømmer ut dopen fra de to Seven-Eleven krusene på det store glassbordet og henter frem posen med sprøyter, ascorbinsyre, den sotede mekkeskjeen og kopp med vann. Ett minutt senere er sprøyta klar og fylt til randen av den whiskyfargete blandingen som skal holde min kropp og mine nerver i sjakk de neste timene. Fortsatt skjelven etter nattens strabaser haster jeg inn på badet – det er der lyset er best. Jeg drar av meg buksa og stryker pekefingeren over den såre kulen som har dannet seg over hovedpulsåren i lysken. Med fingeren kjenner jeg blodåren der pulsen banker i harde støt. Jeg trekker pusten, bøyer meg ned, og trykker sprøytespissen forsiktig inn i det oppstikkede og ømme punktet. Sprøytespissen møter motstand. Det svir, gjør vondt. Jeg presser nåla inn. Forsiktig trekker jeg stempelet tilbake. Blodsvaret som strømmer inn i sprøyten er lyserødt. Faan! Panikken griper tak mens jeg forsiktig presser sprøyta lenger inn i lysken. Jeg drar stempelet tilbake på nytt. Samme lyserøde dritten. Helvete! Jeg trekkes sprøyta raskt ut og rister den. Febrilsk river jeg opp en pakke med en ny sprøytespiss og presser den fast. Om to minutter vil blodet koagulere og blandingen vil være så godt som ødelagt. På nytt føler jeg meg frem med fingeren over det velkjente punktet. Jeg trekker pusten og stikker sprøyta på plass. Det knaker når sprøytespissen presser seg gjennom brusk etter de mange sprøytestikkene. Blodet renner nedover beinet og ned på de hvite flisene. På nytt trekker jeg stempelet tilbake. Mørkerødt blod blander seg med det grumsete innholdet. Treff! Jeg holder pusten mens jeg forsiktig presser det livsgivende innholdet inn i kroppen. Umiddelbart kjenner jeg virkningen bre seg i kroppen. Ro! Varme! Nytelse! Slappe nerver! Ahhh… Jeg drar sprøyta ut i et rykk og synker sammen på gulvet. Helvetet, stresset, nervene, problemene – bytter plass med salig fred og forvisning om at alt vil løse seg. Bare fire dager til!

———————————–

Det første jeg hører er et uforklarlig dunk. Jeg ligger musestille mens bevisstheten om at kroppen ligger på en ukjent seng siger inn. En illevarslende følelse av at det er noe alvorlig som holder på å skje knuger tak i sjela. Jeg holder pusten og lytter. Ikke en lyd er å høre. Sakte åpner jeg øynene mens vage minner og erkjennelsen av hvor jeg er, og hvorfor jeg er her, forplanter seg i kropp og sjel. Jeg er på avrusing! Fy faan jeg er i granskauen huttaheita i Jondalen i Hardanger på avrusing! Øynene glir over det lille rommet. Foran et lite vindu henger det slitte rutete hyttegardiner på halv tolv. Jeg scanner hukommelsen på jakt etter informasjon. Pulsen banker i hele hodet. Fortsatt har jeg ikke rørt på en finger. Jeg har ikke morgenskudd! Lynraskt minner hukommelsen meg på de 100 rohypnolene HP har tatt vare på. Den siste resepten fra Dr. Koss. Jeg skal på Tyrili. Jeg klarte det! Klarte å få plassen, og klarte å holde meg unna narkopolitiets feller. Tankene flyr frem og tilbake til på situasjonen, kampene og avisoppslagene, som har vært altoppslukende de siste fire månedene. Jeg presser de kaotiske tankene til side, teller til tre, og tar rennafart ut av senga. Jeg åpner døra og møter blikket til HP som sitter i en gråblå sofa med en bunke papirer i fanget. God morgen – sovet godt? Kaffe? Jeg nikker. Krøller meg sammen under et teppe på den andre sofaen. Blir liggende å se ut i lufta. Vi vet begge hva som er i vente – og at det vil være lenge til jeg vil oppleve den neste natten med søvn. Vi er tause mens vi tenker de samme tankene. Panikken griper tak i meg og jeg kjenner halsen snurper seg sammen. Kroppen blir lam – som av skrekk – og det suser i hodet. Det føles som hakket før jeg besvimer hver gang erkjennelsen glir inn i bevisstheten. Jeg griper veska og hentet ut pakken med Rohypnol. Jeg trykker ut 5 – 10 – 20 – 25…. Burde du ikke fordele dem litt utover…? HP har knapt uttalt ordene før jeg har svelget dem. Innen de neste to timene er pakken med piller tom. Etter det husker jeg ikke mer…

Det er bekmørkt når jeg våkner. Igjen tar det tid før bevisstheten min har rekognosert; hvem er jeg, hvor er jeg, hva gjør jeg er? Klokken er rundet 0300. Før jeg har fått øynene opp kjenner jeg kvalmen komme. Jeg raver ut av senga og holder meg for munnen mens jeg instinktivt finner veien til badet. I det jeg velver inn døra på badet spruter strålen av spy hjelpesløst ut av munnen min. Jeg kaster meg over do mens det renner spy nedover veggen, vasken og meg selv. De neste timene henger jeg over doskåla ute av stand til å røre meg. Jeg brekker meg og brekker meg til det bare er gul galle igjen. Jeg blir liggende urørlig der på det kalde gulvet til HP finner meg utpå morgenkvisten. Knapt i stand til å stå på bena hjelper han meg inn i en ny t-skjorte og støtter meg tilbake i senga. Det er tomt for piller – jeg kommer nå bare til å bli bare dårligere og dårligere. Jeg er overlatt i helvete, til abstinensene. Uker med muskelkramper, svettetokter, svimmelhet, nerver og ambivalens er i vente. No fuckings way back!

————————————–

Etter at spytokter, kramper og verking i muskler og kropp har avtatt, er noe av det verste med avrusning fra heroin at man ikke får sove. Natt ut og natt inn blir man liggende å vri seg i kramper mens tankene ruller. Det stikker og prikker i huden, spesielt bak på armene. Håndleddene verker. Jeg går inn i en psykoselignende tilstand – kroppen er tappet for energi og krefter og det er en kamp å bevege seg fra det ene rommet til det andre. Tre uker i Hardanger, en uke på akuttenheten på SIA, nå er vi på den tiende dager av innkjøringsleiren med Tyrili på Storefjell – denne natten har vært den første med noen timers ordentlig søvn. I dag skal vi avslutte innkjøringsturen og innlosjeres i Tyrili. Til rommet og stedet som skal være mitt hjem de neste månedene. Jeg setter meg opp i senga. Pysjen er våt av svette. Klokken er knapt 0500. Det er helt stille i hytta. Jeg gnir håndleddene som har verket hele natten. De andre ligger fortsatt og sover inne på rommene – enkelte snorker høylytt. Mitt nattlige tilholdssted har vært sovesofaen i stua. Fortsatt er det glør i peisen. Jeg kreker meg opp fra senga og legger på et par kubber. Mangelen på krefter og energi merkes i den tynne kroppen. Pusten er tung og det koster å bevege seg. Jeg er 174 høy og veier 50 kg. Det svartner for øynene når jeg reiser meg opp. Hodet føles tomt, og kroppen er preget av underernæring og lang tids søvnmangel. Kroppstemperaturen svinger som en jojo og jeg fryser og svetter om hverandre. Huden er som pergament. Munnen er tørr som knusk. Jeg setter på kaffen og kryper under dyna mens peisilden sakte men sikkert varmer rommet. Slik det har vært hver dag de siste ti døgnene. Atter en slitsom natt er over – en ny dag i vente. Dag for dag vil kreftene sakte men sikkert komme tilbake. Et nyktert liv er stadig nærmere. Motivasjonen blir sterkere. Denne gangen skal jeg ikke gi opp!

Tiltross for mine utallige mislykkede forsøkt på å slutte med stoff, både privat og på institusjoner, har min familie aldri sluttet å støtte meg. Tankene går til Stine, mamma og pappa. Det gjør de forøvrig hele tiden. Samvittigheten gnager. Hvordan skal jeg kunne se dem i øynene? Hvordan skal jeg kunne overbevise dem om at det er annerledes denne gangen? At denne gangen mener jeg det – jeg vil klare det – de kan ha tro på meg. Innerst inne vet jeg at det kun er handling og resultater som vil overbevise dem. De har mistet troen – de klamrer seg til et ørlite håp.
Jeg skal vise dem! Om åtte timer blir vi alle hentet av bussen til Tyrili – der skal jeg holde meg til jeg forblir nykter! Denne gangen SKAL jeg klare det!

Tyrili 2015

Nedtrappingsplanen og konkret hvordan jeg skal gjennomføre konverteringen fra metadon til Subutex vil jeg skrive om på bloggen førstkommende mandag før jeg reiser til Lillehammer for å bo på Tyrilihaugen de neste fire ukene.